Takk for kampen, Tor-Arne

Tirsdag kom den triste beskjeden om at lyngsværingen Tor-Arne Solvang søndag gikk av banen for siste gang - 56 år ung. Med det er én av Lyngen- og Troms-fotballens virkelige solide stayere borte for godt - så altfor tidlig. 

Men han blir aldri glemt – verken i moderklubben Lenangsøyra, i Ringvassøy, Ulfstind, TUIL eller i Lyngstuva. Og i alle fall ikke i L/K, som fikk nyte godt av kvalitetene og egenskapene til Tor-Arne både som ung spiller i perioden 86-89, for øvrig sammen med storebror Rolf-Helge, som mer rutinert ringrev i perioden 98-99 og som assistenttrener for A-laget og ansvarlig for B-laget i 2007 og 2008. 

Til sammen fikk Tor-Arne 191 A-kamper for Lyngen og L/K, og vi kan garantere at Tor-Arne ga 100 prosent i samtlige 191. Enten han spilte midtbane, back, kant eller midstopper så var Tor-Arne en som slet og ofret seg for laget - gjerne med strømpene nede og uten leggskinner i den tiden da dommerne så gjennom fingrene med denslags. Aldri i opposisjon, bestandig blid og bestandig lojal til laget, trenerne og lagkameratene sine. Samtidig stilte han krav til både seg selv og sine medspillere. Innsatsen måtte ligge i bunn. Tor-Arne ga alt og det forventet han av andre også. Det samme gjaldt da han ble trener.

Til tross for at det var spillere som var både raskere, hadde bedre teknikk og som skjøt hardere, så kunne Tor-Arne varte opp med både tekniske lekkerbiskner og ikke minst et og annet kanonskudd – gjerne med utsiden av foten og med både over- og underskru. Men mest av alt var det taklingene, drivet på backen, timingen i hodespillet og ikke minst løpsstyrken som var Solvangs forcer. For til tross for at han ikke levde som en asket – han gikk sjelden først fra lagfestene, men til gjengjeld var han den første til å stå opp dagen etter - så var han et fysisk unikum. Gjennomtrent og seig som få – og det i langt fremskreden oldboysalder. Det sier litt at han ble hentet tilbake til L/K som 34 -åring, foran klubbens gjeninntreden i landsdelsserien. L/K visste hva man fikk med jernmannen fra Lenangsøyra på laget. Han var en mann man tok med seg i krigen. 

At Tor-Arne var en god fotballspiller understrekes ikke bare av hans seks sesonger i landsdelsserien med Lyngen og L/K og hans lange karriere på banen for ulike andre klubber. Tor-Arne spilte også på nest-høyeste nivå i Norge i 1991 – som en del av TUIL-stallen til en viss ung og fremadstormende trener Per-Mathias Høgmo. 

Og nettopp Høgmo trakk fram en annen side av Tor-Arne på en av kretsens fotballkvelder på Grand for noen få år siden. Solvang var selvsagt der. Han var sosial og omgjengelig som få - like komfortabel i prat med gamle lagkamerater som med fotballpresidenter og OL-vinnende trenere. Solvang var også glad i å fortelle historier, anekdoter og vitser. Høgmo gjenfortalte – fra talerstolen - én av vitsene han hadde hørt fra Tor-Arne, og selv om vi er forhindret fra å avsløre både tittelen på vitsen og innholdet i den, så kan vi love at det ble latter i salen.

Tor-Arne Solvang vil altså bli husket som en god fotballspiller og en dyktig trener på mange ulike nivåer i Troms-fotballen. «En grasrotas mann», som Jo Are Vik sa i et Nordlys-intervju etter Tor-Arnes bortgang.  Men mest av alt vil han bli husket som Fotball-Norges triveligste kar. En som aldri hadde et vondt ord om noen, og som ingen hadde noe vondt å si om.  

Vi i L/K kondolerer så mye til familien. Vi sørger med dere. Takk for kampen, Tor-Arne.